Fotnoten har et dårlig rykte, og det meste av det er fortjent. Det er der akademikere gjemmer argumentene de ikke tør å fremføre åpent, der jurister begraver klausulen som vil få betydning, og der en viss type romanforfatter kan være vittig på leserens bekostning.1 Når folk sier at de hater fotnoter, mener de som regel at de hater å måtte se ned mot sidens nederkant og oppdage at den egentlige samtalen hele tiden har foregått der.
Jeg vil likevel forsvare fotnoten, for jeg tror det dårlige ryktet skyldes dårlig bruk, og at god bruk er en av lesingens små gleder.
To stemmer
En god fotnote er en annen stemme. Hovedteksten taler i resonnementets tempo; noten går ved siden av den og sier noe resonnementet ikke har tid til. En kilde. En tvil. En vits som ville ødelagt avsnittet om den ble fortalt inni det. Leseren kan lytte eller la være. Det er hele poenget: En fotnote er den eneste delen av en side som ber om lov.
Derfor plasserer jeg mine egne noter ved siden av teksten i stedet for under den. På en bred skjerm står de i margen, ved siden av linjen de hører til, slik at den andre stemmen høres samtidig med den første.2 På en telefon, der det ikke finnes noen marg, havner de igjen til slutt, slik som notene i en pocketbok. Uansett stanser hovedteksten aldri for å vente på dem.
En regel for noter
Jeg har én regel, som jeg bare bryter med vilje: En note kan føye til, men den kan ikke redde. Hvis en setning trenger fotnoten sin for å gi mening, er setningen feil, og noten er et plaster. Prøven er å lese essayet uten noen av notene. Hvis det fortsatt står støtt, er notene en gave. Hvis det faller sammen, var de stillas, og stillas bør tas ned før noen flytter inn.
Slik lest er en fotnote en tillitshandling. Den sier til leseren: Her er noe jeg syntes var interessant, og jeg tror du selv vil avgjøre om du også synes det.
Notater
-
Jeg vil ikke nevne navn. Du vet hva slags bok jeg mener. Notene har noter.
-
Marginalnotater er gamle. Middelalderens skrivere og leserne deres fylte margene i manuskripter med rettelser, kommentarer og av og til klager over kulden.
|