Tidetable

Nr. 9 · november 2026

Tidetable

Essays og brev om det som markerer tiden.

Skrevet av Ilse Marrow i Trieste siden 2023.

Det nyeste essayet8 minutter

Kulen som faller klokken ett

Siden 1833 har en rød kule falt ned langs en mast i Greenwich klokken ett. Det er den langsomste måten noen noensinne har funnet på å sende tiden på, og den ærligste.

Hver ettermiddag fem minutter på ett klatrer en rød kule halvveis opp en mast på taket av Flamsteed House i Greenwich og stanser. To minutter på ett klatrer den helt til toppen. Klokken ett presis faller den.1 Det er hele forestillingen, og den har gått sin gang siden 1833.

1Tidene er dem Det kongelige observatoriet oppgir for besøkende. Tidskulen går etter Greenwich middeltid om vinteren og britisk sommertid om sommeren, så om sommeren faller den ved middagstid etter solas beregning, sånn omtrent.

Den torsdagen jeg dro for å se på, var vi rundt førti i gårdsplassen nedenfor, de fleste med telefonene løftet for å filme en kule som gjorde det kuler gjør.

Jeg hadde kommet for å se på en klokke uten urskive. En tidskule forteller tiden én gang om dagen til alle som kan se den, og gjør det uten en lyd. Den tikker ikke, den slår ikke, den har ingen visere. I fem minutter gjør den seg klar, og så forteller den deg noe presist på mindre enn et sekund.2 Den ble laget for mennesker som trengte dette sekundet mer enn noe annet klokken kunne ha fortalt dem.

2Se på toppen av masten, ikke bunnen. Innen kulen lander, er øyeblikket den varslet allerede forbi.

Les videre

Månedsbrevet

Ett brev, den første søndagen i måneden.

Det nye essayet i sin helhet, to eller tre notater og ikke noe mer. Ingen sporingspiksler, ingen registrering av åpninger, ett klikk for å melde deg av.

Eller følg via en feedleserSe hvordan et brev ser ut

Fra notatboken

Cellisten igjen

Mannen med celloetuiet var på 23:52 igjen. Han sov fra første stasjon, som før, med én hånd på etuiet, som om det kunne dra av sted uten ham. Jeg har nå sett ham fire ganger uten noen gang å ha sett ham våken, og jeg har bestemt meg for at jeg ikke vil vite hvor han spiller. Noen gjengangere gjør seg best som vær.

Fire minutter, en oppfølging

Etter essayet om kjøkkenklokken min sendte leserne meg sine egne klokker som går feil: de går for fort, for sakte, og i ett tilfelle gikk klokken med vilje baklengs. Det vanligste avviket er fem minutter. Rekorden er tjue-to minutter, satt av en leser som sier at hun aldri én gang har kommet for sent og aldri én gang har visst hva klokken var. Jeg oppgir ingen navn. Hver eneste av disse klokkene er en familiehemmelighet.

Stasjonsklokken stanser et øyeblikk

Den store klokken i stasjonshallen gjør noe jeg aldri hadde lagt merke til før denne våren: Sekundviseren går litt raskere enn ett sekund per sekund rundt urskiven, så stanser den ved minuttskiftet og venter, helt stille, på et signal fra et annet sted. Så hopper minuttviseren fram, og klokken begynner igjen. Den holder tiden ved å ta feil et øyeblikk og så bli enig igjen. Jeg kan tenke meg verre måter å leve på.

Alle notater

I serier